Nakkeskadde får ikke hjelp!

I Norge er det en gruppe pasienter som ikke får utredning og behandling av nakkeskader, og dermed ikke adekvat helsehjelp.  Det er alvorlig for den enkelte og for samfunnet som helhet.

Rett før Norge ble stengt ned av i pandemien var det et voldsomt trykk fra norske riksmedier på det gigantiske problemet nakkeskader er, og Norge er stevnet inn til EFTA domstolen av ESA som er klageorganet i EFTA grunnet et stort antall klager fra norske pasienter som ikke får rettighetene sine til behandling i utlandet. Mange av disse klagene kom fra nakke og kjeveskadde.

I det samme tidsrommet ble det forslått at stående MR skulle innføres i Norge, denne prosessen ble en farse, og beslutningsforum avslo å innføre dette. Dette tar imidlertid ikke vekk problemet med at hundrevis av tusen trenger utredning av nakkeskader, følgetilstander og rehabilitering.

I media kom det frem flere aspekter med det alvorlige problemet nakkeskader er, for eksempel at ME og nakkeskader har en sammenheng, det betyr at mange skadde antagelig får feile diagnoser som for eksempel ME ettersom vi vet at instabilitet i nakken kan føre til det samme symptombikde som ME

Nakke og Kjeve ønsker å være med å løse dette problemet med å bygge broer mellom pasienter, helsepersonell og kunnskap. Praksisen i Norge må endres om skadde skal få reell helsehjelp.

For det første må kunnskapen om skadene og følgene av skadene gjøres kjent, og offentlige helsemyndigheter må anerkjenne at man ikke har kompetanse og kunnskap om skadene. Kunnskapen finnes, og forskningen innen utredning og behandling går fort fremover. Det finnes dynamiske radiologiske metoder, det finnes intracellulær testing, det finnes utredning og behandling av sammenheng mellom nakke og kjevefunksjon og det finnes stamcellebehandling av skadde leddbånd som mulig kan hjelpe et stort antall mennesker i Norge. Samfunnsøkonomisk må det lønne seg å få folk friske og bedre, ettersom dette problemet koster samfunnet hundrevis av milliarder årlig. Steg nummer en er at man anerkjenner at leddbåndskader i nakken eksisterer og at disse kan diagnostiseres. Det er det ingen tvil om.

Neste steg er organiseringen av helsehjelpen må være tverrfaglig, slik det er i dag er over ti spesialiteter innen medisin involvert i behandlingen av skadde og deres symptomer og følgetilstander. Symptom behandling i beste fall det pasienter kan håpe på i i dag, feil behandling er mer sannsynlig slik det er organisert i dag.

Det må skje en endring, systemet vi har nå er ikke bærekraftig. Kunnskapen er der, nå gjenstår det å ta den i bruk i praksis.

‍