Fra arkivet: NRK Brennpunkt 1996 om nakkesleng

5. mar. 1996 |

DEN STERKESTES RETT

‍

Gå til NRK Brennpunkt: den sterkestes rett

‍

Arkivet til NRK- nett TV gir et blikk tilbake i tid på situsjonen for nakkeskadde i Norge for 20 år siden. Når man ser programmet, er det slående at tilbudet til pasientene fra det offentlige og behandlingen i rettsvesenet ikke er blitt det minste bedre siden den gang.

På den positive siden, er det nå mer kunnskap tilgjengelig og bedre teknologi til diagnose og flere behandlingsalternativer for nakkeskadde i 2016 enn i 1996. Men fortsatt er lite eller ingenting implementert i det offentlige helsevesen, og den enkelte pasient overlates til seg selv i å velge i et fragmentert, kostbart og uoversiktlig marked med mer og mindre seriøse private aktører nasjonalt og internasjonalt.

Som vanlig på den tiden, og fremdeles, brukes begrepet «nakkesleng» som bare er en skademekanisme, ikke en skade i seg selv. Det korrekte ville være å betegne disse pasientene som nakkeskadde med tilhørende korrekt diagnosebeskrivelse og kode.

Dette blir tatt opp i Brennpunkt anno 1996:

• Samrøre mellom leger, forsikringsselskaper og myndighetene ved sosialdepartementet i skadelidtes disfavør. Man ønsker ikke å finne en objektiv måte å diagnostisere skadene på

• I 1996 lider 100 000 nordmenn av «kronisk nakkesleng», hvorav 2000 er uføretrygdet og 350 flere i året kommer til.

• 7 av 10 skadde taper i retten

• Det var en økende forekomst av rapporterte nakkeskader i trafikken i 1980-årene, og kostnadene ved erstatningsoppgjør spiste stadig mer av forsikringsselskapenes budsjett. For å få ned kostnadene, finansierte forsikringsselskapene i samarbeid med legeforeningen, en egen Tvistenemd som skulle vurdere invaliditetsgraden ved uenighet mellom ekspertene. Vurderingen fra forsikringsselskapets lege ble vektlagt tyngre enn andre medisinske eksperter på skadelidtes side.

• Det kom samtidig på plass nye retningslinjer for vurdering av nakkeskader. Tvistenemda ble ledet av en psykiater. Nemda som skulle megle mellom skadelidte og forsikringsselskapet, hadde altså en «psykaitrisk slagside» og ble finansiert av forsikringsselskapene som var en part i saken. Tvistenemda, de nye retningslinjene og et samtidig pågående forskningsprosjekt vektla særlig hendelser før ulykken (f.eks incest eller depresjon) som årsak til plagene som oppstod etter en ulykke.

• Andre leger forsket på fysiske funn som kunne bidra til å diagnostisere skadene, bl.a medisinsk termografi. Disse prosjektetene ble imidlertid skrinlagt. Leger på skadelidtes side som fremla fysiske funn forenlig med skade ble ikke tatt hensyn til. Raskt etablerte det seg en rettspraksis hvor psykiske forklaringer på plager etter ulykke ble vanlig forklaring, og det ble dermed lettere for forsikringsselskapene å unndra seg erstatningsansvar.

• En fysioterapeut av «den gamle skolen» i programmet utfører klinisk undersøkelse og nekter for at skadene hos disse pasienten har noe med psykiatri å gjøre. Det samme sier flere leger i programmet.

• Adm. dir i Forskningsparken sier at det er vanlig at nye prosjekter som blir vurdert for forskningsstøtte ikke har klar alle publikasjoner og resultater i det de blir vurdert for tildeling av midler. Det er jo hele poenget med forskning, at man ikke har svaret på forhånd. Imidlertid viser det seg at alle prosjekter som har til hensikt å fremme bedre diagnostikk av nakkeskadde blir stoppet i en tidlig fase. Den trenden vil man se senere utover 2000-tallet i Norge og Skandinavia også.

• Så langt gikk forsikringsbransjen i sin kamp mot skadde, at et selvstendig forsikringsselskap valgte å tilby forsikring MOT forsikringsselskapene i personskadesakene… dette tilbudet fikk selvsagt ikke leve lenge.

‍

‍

‍

‍