Forskning på nakkeskader: hvor går pengene?

‍

Norge er som kjent et av verdens rikeste land. Det mange ikke vet, er at Norge også ligger på verdenstoppen i kroniske smerter. Nakkeskader er en vanlig årsak til smerter og kan ubehandlet føre til en rekke følgetilstander og symptomer.

Samtidig er det ingen vilje fra helsemyndighetene til å investere i biomekanisk forskning på nakkeskader. Det er heller ingen overbevisende vilje til å utvikle et behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten bygget på adekvat diagnostikk. I primærhelsetjenesten er tradisjonell fysioterapi og slyngetrening det nærmeste mange kommer en behandling, og det har ingen dokumentert effekt på nakkeskader.

På den ene siden inrømmer myndighetene at det mangler kunnskap i Norge, på den andre siden hevder de at det ikke finnes kunnskap noen andre steder i verden heller. Det er ganske arrogant å hevde av et land som har veldig små fagmiljøer, å nekte å innhente det som finnes av kunnskap utenfra. Det er ingen tvil om at skadene som ikke diagnostiseres i Norge eksisterer og er beskrevet i medisinsk litteratur, men kunnskapen om dem må innhentes og praksis må implementeres i helsevesenet. Det trengs også utstyr, det må bygges opp kapasitet i spesialisthelsetjenesten og det må investeres i dyktige klinikere som vil videreutvikle metoder for diagnostikk og behandling bygget på biomekanisk viten. Det vil kreve en endring i organiseringen i helsevesenet i tillegg til målrettede økonomiske investeringer på området.

Øystein P. Nygaard – mangeårig leder for nasjonalt senter for spinale lidelser ved St. Olavs hospital som har hatt ansvar for nakkeforskning i Norge siden tidlig 2000,  skriver i en artikkel fra 2010:

Muskel- og skjelettlidelser koster Norge 70 milliarder kroner årlig. I 2015 bevilget regjeringen 20 millioner til å «styrke tilbudet til pasienter med langvarige smerte- og utmattelseslidelser». Bare for å understreke hvor lite dette egentlig er:  20 millioner er 0.03%  av de årlige kostnadene knyttet til muskel-og skjelett.

4 av de 20 millionene bevilget fra Regjeringen gikk til TMD-prosjektet ved Haukeland Universitetssykehus. Senest i juni 2016 arrangerte Haukeland et kostbart symposium om TMD på Lysøen utenfor Bergen hvor et utvalg internasjonale forelesere med tilsynelatende tverrfaglig kompetanse deltok. Symposiet bidro ikke med relevant kunnskap og resulterte i ingenting endring i praksis.  TMD-prosjektet på Haukeland ble faktisk lagt ned i januar 2017. Pasientene med invalidiserende kjevesmerter henvises nå istedet til en såkalt «kompetansetjeneste på uavklarte lidelser» der man jobber etter en biopsykososial modell. Det er vanskelig å konkludere med annet enn at midlene fra regjeringen ikke kommer pasientene til gode, og at «de fremste ekspertene fra de nasjonale kompetansesenterene» feilinformerer helsedirektoratet og politkerne. Alt fortsetter som før med andre ord.

Den største potten fra Regjeringen på 16 millioner ble bevilget til St. Olavs Hospital i Trondheim, øremerket et pilotprosjekt på uavklarte symptomdiagnoser. Dette ledes av et nasjonalt kompetansesenter for sammensatte symptomlidelser. St. Olavs hospital har forøvrig en lang tradisjon i å sabotere for nakkeskadde i Norge. Helseminister Høie skriver: «Jeg har selv besøkt St. Olavs Hospital, som skal lede arbeidet, og sett entusiasmen de bringer til dette arbeidet.»

På illustrasjonen nedenfor og ved å klikke på link i bildeteksten, kan leseren selv bedømme hvordan «entusiamsmen» på St. Olavs Hospital kommer nakkeskadde til gode…

‍

All nakkeskade- og smerteforskning med statlig finansiering i Norge i dag, tar enten utgangspunkt i eller konkluderer med at smertene er «medisinsk uforklarlige plager og symptomer» (MUPS) og dermed må skyldes psykiske og/eller miljømessige faktorer eventuelt i kombinasjon med en genetisk sårbarhet. En av norges mest kjente psykiatere Ulrik F. Malt som forøvrig også er forfatter i pensumlitteratur for legestudentene, mener at nakkeskader hører inn under «funksjonelle lidelser».

Nakkeskader kan være utgangspunkt for smerter og symptomer i hele kroppen og de hardest skadde er invalidiserte. Malt på sin side hevder at: «Jo flere somatiske symptomer en person klager over, desto større er risikoen for at vedkommende har en psykiatrisk lidelse«. Psykiaterne forventer at dersom man ikke har få symptomer og avgrensede smerter, så kan det ikke forklares med en skade. Tvert imot har Nakke-og kjeveskaddes Landsforening både kilder i medisinsk litteratur og erfaringer fra våre medlemmer som er diagnostisert i utlandet på at mange og alvorlige symptomer samsvarer med alvorlig skade i nakken, særlig øvre del.

‍

Studier på udiagnostiserte smertetilstander i Norge utføres ofte av psykologer, psykiatere, nevrologer og allmennleger som ikke har speisalkompetanse på biomekanikk og skader.  De ønsker å finne ut at symptomene skyldes pasientenes personlighet og måte å tenke på. Dermed blir selve utgangspunktet for forskningen helt feil, og data tilpasses en forhåndsbestemt konklusjon. Ofte konkluderer disse studiene noe i retning av at man ikke har funnet noe vesentlig nytt som kan forklare pasientenes plager. Istedet for å innse at man er på feil spor og prøve en ny tilnærming, brukes mangel på resultater til å argumentere for at man trenger mer midler til forskning med samme utgangspunkt.

Og midlene, de kommer.

‍

‍

Årlig tas det doktorgrader, utføres studier og opprettes professorstillinger på områder som «kronisk nakkeslengssyndrom» og «MUPS».  På tross av intens biopsykososial forskning i flere tiår, har man ikke klart å komme frem til noe som helst som hjelper pasientene. Det eneste man har å vise til er teoretiske modeller som baserer seg på synsing og tvilsomme korrelasjoner mellom tankens kraft og kroniske smerter.

Aftenposten: Psykiater forklarer nakkesleng med angst

Få forskere i Norge spør seg om hvordan kroniske ubehandlede skader i seg selv kan føre til psykiske plager. Man må ta problemet ved roten, og det er skaden. Men i den biopsykososiale modellen starter alltid problemet i hodet til pasienten. Samtidig hevder mange at det ikke er noe skille mellom psyke og soma – noe som egentlig er et filosofisk problem og helt umulig å verken bevise eller motbevise. Uansett er det diskusjonen om «psyke og soma» mindre interessant når det foreligger en konkret lokalisert skade som kan behandles.

Legeforeningen mener at det er visse risikofaktorer som er tilstede hos pasienten før en ulykke, som bestemmer hvorvidt vedkommende får langvarige plager eller ei.

Fastleger læres opp til at man ikke skal «skremme» pasienter til å tro at det kan foreligge en skade.  Dersom man i det hele tatt får tatt bildeundersøkelser, tas de alltid på feil måte og tolkes feil. Legene vet av erfaring at enkle røntgen og MR-undersøkelser sjelden viser noe resultat for nakkeskader utenom alvorlige brudd. Motivasjonen med å henvise til radiologi, kan være å «bekrefte» ovenfor pasienten at ingenting er galt slik at denne skal kunne dempe sin bekymring – som mange leger mener er årsaken til smertene (og ikke en konsekvens).

Noen pasienter møtes med motsatt strategi fra spesialisthelsetjenesten, eksempelvis: » jeg vil ikke henvise deg til bildeundersøkelse fordi det kan øke bekymringen din for at noe er feil.»

Opptak av samtale med skjult mikrofon der lege ved norsk universitetssykehus nekter en nakkeskadd pasient dynamisk undersøkelse av nakken: _{ikke lenger tilgjengelig}

‍

Det er løgn at nakkeskadde får funksjonsrøntgen ved alle sykehus i Norge. Pasienten fra opptaket har siden fått dokumentert alvorlig instabilitet i nakken med samme funksjonsundersøkelse som legen på opptaket mente var enkel, men unødvendig.

‍