Museum beskriver nakkeskade fra 1600-tallet – norske leger mener skaden ikke eksisterer
Forskere ved London Museum of Archaeology har oppdaget en oppsiktsvekkende misdannelse i nakken til en mann fra 1600-tallets England, som anslås å ha vært 25-33 år da han døde. De øverste to nakkevirvlene som binder nakken til hodet og er ansvarlig for størsteparten av bevegelsen i nakken, er kraftig vridd og sammenvokst.
Den første nakkevirvelen heter Atlas (C1) og den andre kalles Axis (C2). Fra Axis står det opp en bentapp som heter «dens» som atlas roterer rundt. Atlas og axis danner tilsammen et ledd som kalles atlantoaksial (AA-ledd). Dette leddet er svært bevegelig og stabiliseres hovedsaklig av leddbånd (ligamenter). Dersom det oppstår brudd i bentappen(dens) og/eller eller leddbånd skades, blir atlantoaksial-leddet instabilt og virvlene kan gli fra hverandre. I noen tilfeller blir virvlene stående fast i en rotert posisjon.
Det er dette som har skjedd hos 1600-tallsmannen. Og over tid har kroppens naturlige forsvarssystem latt de to virvlene vokse sammen i et forsøk på å stabilisere denne sårbare delen av nakken mot skade på ryggmarg og blodårer. Det har ifølge forskerne vært «vellykket» i å skåne ryggmargen, men med den konsekvensen at tallsmannen må ha fått store smerter, slitasjeskader og handikap. Dessuten har det sannsynligvis vært kronisk avklemmiming av viktige blodårer gjennom nakken som forsyner hjernen, noe som tilslutt ledet til en tidlig død. Det var ingen kirurgi tilgjengelig på denne tiden som kunne forhindre utviklingen av disse senskadene.
Dette er et eksempel på en skade som heter atlantoaxial rotasjonsfiksasjon (AARF). Normalt sett roterer atlas og axis med ulik hastighet de første 65 grader av bevegelseskurven. Ved atlantoaksial rotasjonsfiksasjon står nakkevirvlene atlas og axis fast i en rotert posisjon slik at det ikke er bevegelse dem i mellom når man roterer nakken. Men i noen tilfeller er leddet låst bare i deler av bevegelseskurven.
Ved Atlantoaxial rotasjonsfiksjon er det altså kraftig innskrenket rotasjon i nakken. Dette skiller seg fra «vanlig» atlantoaxial instabilitet hvor leddene ikke står permanent fast på hverandre, men der det er en overbevegelighet på grunn av svekkede leddbånd. Hos mennesker med instabil skade uten låsning, kan det likevel være bevegelsesinnskrenkninger, men da skyldes det hovedsaklig arrvev og muskelspenninger som forsøker å «gipse» instabiliteten og ikke faktisk låsning. Begge deler er uansett alvorlige skader.
Med fastlåst feilstilling ubehandlet over tid kan bein vokse sammen som hos mannen fra 1600-tallet og tilstanden blir da svært vanskelig å operere. Dette skjer desverre fremdeles i Norge 400 år etter. Diagnose og behandling er nå godt beskrevet i medisinsk litteratur og vi har moderne sykehus tilgjengelig, i tillegg til kirurger som har skrevet utførlige artikler om tilstanden og utført kirurgisk behandling på barn, også i Norge. Ved tidlig diagnose kan man i noen tilfeller behandle uten operasjon. Men ofte stilles diagnosen for sent, og på voksne er praksis at man verken vil diagnostisere eller operere denne skaden. Det virker som det er bestemt fra øverste hold at alvorlige nakkeskader uansett ikke eksisterer; man er enten frisk eller død. Selv pasienter som har bilder i hånden som beviser skaden får beskjed om at den ikke eksisterer. Dette på tross av at leger ved norske sykehus har skrevet om og behandlet både atlantoaxial instabilitet og atlantoaxial rotasjonsfiksjon. Ifølge norsk konsensus kan leddbåndsskader bare oppstå som følge av sykdom, og feilstillinger bare hos barn. Dette medfører ikke riktighet.
Det mest utrolige med tilfellet beskrevet innledningsvis, er at skadene er en realitet som sjokkerer og diskuteres av middelalder-forskere på museum. Imidlertid hevder norske leger fremdeles at alle feilstillinger er «innenfor normalen» og at instabile nakkeskader bare finnes i fantasien til pasienten. Diagnostikk fra utlandet som bekrefter skadene svart på hvitt blir bortforklart som «teorier» som ikke har støtte i norsk forskning. Noe som ikke er overaskende siden all norsk nakkeforskning tar utgangspunkt i at skadene er psykosomatisk betinget.
(NB! Skadene omtalt i denne saken kan ikke fikses med kiropraktikk, fysioterapi eller atlas-korrigering. Dette er snakk om alvorlige feilstillinger og skader på stabiliserende strukturer, som ikke må forveksles med hekseskudd, nakkekink eller «stress-nakke»)
.svg)