Nevrologer saboterer for skadde i Norge

‍

Les oppslag i Dagbladet fra 2008:

dagbladet_2008-06-24_hererlegenetrafikkofrenefrykter

‍

* I artikkelen brukes begrepet «nakkesleng». Det korrektet begrepet er nakkeskade, ettersom det i disse sakene utvilsomt er snakk om alvorlige skader. Mangel på korrekt bruk av diagnoser i norsk helse- og rettsvesen gjør at sakkyndige kan manipulere fakta ved å bagatellisere skader under det diffuse begrepet «nakkesleng», som bare er navnet på en skademekanisme.

Hvorfor behandles nakkeskadde så dårlig?

Mange spør hvorfor nakkeskadde behandles så dårlig i Norge. Det er veldig mange faktorer som spiller inn her, men historisk sett har nevrologene sin del av ansvaret fordi de er spesialistansvarlige for nakkeskader. Nevrologene er eksperter på nervesystemet. Men flertallet av skader i akutte ulykker, fritid, arbeid, slitasjeskader, fødsel osv kommer ikke direkte på nervesystemet i form av lammelser og nerveskader. Det er først og fremst ledd, leddkapsler, leddbånd, brusk og muskler +++ som rammes, i tillegg til en rekke følgeskader av dette som er alt fra nedsunket lillehjerne til slitasjeskade i knær. Dermed har mange skadde kommet i en situasjon der spesialisten som skal vurdere skaden, ikke er spesialist på den skaden pasienten har!

Mange skadde har nevrologiske forstyrrelser både i den akutte fasen og kronisk etterpå, men det skyldes ofte andre mekanismer enn de som oppdages ved en standard nevrologisk undersøkelse. Nevrokirurger opererer dersom det er akutte livstruende skader som for eksempel ustabile brudd. Men i likhet med nevrologene er også de eksperter på nervesystemet (hjerne, ryggmarg, nerverøtter) – ikke på ledd og leddbånd. Radiologene kan riktignok oppdage skader på ledd og leddbånd som gir instabilitet, men får ikke lov til å bruke dynamisk radiologi som kan avdekke dette. Skader på ledd, leddbånd, leddkapsler og tilhørende biomekanikk ligger næmest ortopedenes fagfelt, men de får ikke lov til å blande seg i det som formelt er nevrologenes anvarsområde.  Når nevrologene som hovedansvarlige for nakkeskader ikke finner en klar nerveskade og ønsker å holde skjult at de ikke har kunnskap om andre skadeformer, har de derfor i mange år løst problemet ved å henvise «den vanskelige pasienten» videre til psykiatrien. Dette har dessuten vært god butikk for flere psykiatere som i samarbeid med legemiddelindustrien har skapt seg et nytt marked av ufrivillige og desperate pillebruker. Det er også big business for psykiatere og nevrologer å forske på nakkeskader med et psykiatrisk utgangspunkt.

Praksisen har videre vært selvforsterkende ved at de samme nevrologene skriver godt betalte spesialisterklæringer for forsikringsselskaper i domstolene, en posisjon de ønsker å beholde. Samtidig vil domstolene unngå at tidligere domsavsigelser, hvor nettopp nevrologene har lagt føringen, må tas opp på nytt dersom man plutselig skal ta hensyn til skader på ledd og leddbånd. Andre yrkesgrupper som advokatene tjener gode penger på å forlede skadde til å tro at de kan vinne igjennom i rettsystemet, noe som sjelden skjer fordi dagens rettspraksis er bygget på subjektive kriterier der sakkyndige nevrologer kan manipulere saken til sin fordel. Situasjonen opprettholdes ytterligere ved at helseministerene, som i praksis er nikkedukker for helsedirektoratet, som igjen kamuflerer seg bak «norske eksperter og norsk forskning» –  nekter å forholde seg til riktige diagnosekoder for skadene og innhente kompetanse fra miljøer utenlands som har etablert kompetanse.

Pasientene har alt og vinne på at det tas i bruk riktige diagnosekoder (ICD-10) og adekvate radiologiske metoder på nakke- og kjeveskader med multitraume og påfølgende senskader i Norge. På den andre siden, har mange maktpersoner i norsk offentlighet svært meget å tape. Endring av dagens praksis vil avdekke en alvorlig mangel på kompetanse, ressurser og kapasitet for nakke- og kjeveskadde i Norsk Helsevesen som har pågått i mer enn 30 år. Det blir spennende å se om EFTA-domstolen tør å ta tak i dette, ettersom overvåkningsorganet ESA er godt orientert om situasjonen for skadde i Norge.

Stortinget ber Regjeringen sørge for at alle parter som forholder seg til nakkeskader,

må forholde seg til WHOs retningslinjer gjennom å bruke ICD-10-koding og ICF

ved bruk av DRG (diagnoserelaterte grupper) i diagnostisering, behandling,

oppfølging, skadeomfang, jus og forsikring.

Vedtak i Stortinget, 16.06.2009

‍